Pappas klokke...

Dette er en klokke av typen «Certina DS-2». Altså; «DS» står for «Double Security» og dette er altså «2-edition», eller «andre utgave» som det heter på norsk. DS-2 ble offisielt lansert i 1968; og var en forbedret utgave av suksessmodellen «DS» som Certina lanserte i 1959.

Men det er med klokker som med biler noen ganger: en årsmodell dukker gjerne opp på høsten før årsskiftet, men allikevel så blir den regnet som en modell for det året som kommer. Litt senere skal jeg forklare hvorfor jeg er så sikker på at akkurat denne klokka ble kjøpt i 1967.

Denne klokken er «selvtrekkende» (automatic) i den forstand at den trekkes automatisk av bevegelsene ved å være på håndleddet og være i bruk. For de som er nerder: Urverket er «Swiss made» (står både på tallskiven og innvendig), typebetegnelsen er 25-651 og har 26 jewels; eller «steiner» som vi sa før i tiden. Dette med «steiner» eller «jewels» er antallet steiner av enten safir, rubin eller diamant som brukes i overføringer mellom de ulike akslinger og tannhjul i urverket; for å minske friksjonen; og dermed går klokken mer «støtt» og presist.

Det som er litt artig, er at det står et serienummer inngravert på baksiden av klokka: 7 384 264. Serienummerlister som finnes blant samlere, har tidligere fått meg til å plassere klokka i 1968. Men her har jeg etter hvert funnet ut at min egen hukommelse – og familiehistorien – gir en langt sikrere datering av selve kjøpet. Denne klokken kjøpte min far hos urmaker Hans Viik i Trondheim onsdag 13. desember 1967.

Og hvorfor kan jeg huske dette vil det kanskje være naturlig å spørre: Jo, jeg husker dette veldig godt; fordi det var min første bytur noensinne; og denne turen var litt av et eventyr for en relativt underutviklet 6-åring! Det var bare én dag i uka vi kunne reise direkte til byen UTEN å bytte båt. Og det var på torsdager, da kunne man reise med «MS Forsen» og den anløp Sørburøy klokka 14.15 og var fremme i Trondheim ca. 09:30 på fredag. Men vi reiste hjemmefra klokka 16.00 på ettermiddagen tirsdag den 12. desember; byttet båt på Frøya ca. kl. 23:00 fra «MS Frovær» til «MS Agdenes»; der foreldrene mine hadde bestilt lugar. Vi anløp Trondheim klokka 09:30 morgenen etter; og jeg husker en matros dundret på døra, for å meddele anløp om en halv time. Da hadde vi reist i nesten 20 timer.

Jeg kan tidsfeste alt dette så nøyaktig, fordi da vi reiste hjem når denne min første bytur var over like før jul i 1967; så fikk jeg oppleve min første orkan på sjøen. Det var et vanvittig uvær, men skipperen på «MS Frovær» het Adolf Vågø og han var slett ikke lettskremt. Så han bestemte seg for å gå fra Frøya og ut til Mausund, Sula og «Nordværa» på tross av uværet. Og under et anløp fikk mamma og pappa beskjed om et dødsfall i nær familie. Og denne personen døde fredag den 15. desember 1967. Samme dag som vi reiste fra byen. Jeg husker vi kom hjem på lørdag, tidlig om morgenen, relativt mørbanket etter en vanvittig tur over havet. Og i den uværsperioden vi da var inne i, så ble denne personens begravelse en meget selsom opplevelse like før jul. Men det er en annen historie, som jeg vil komme tilbake til. For det kunne være en tøff affære å få gravlagt folk vinterstid der jeg vokste opp.

Men rett etter innseiling til Trondheim så lå vi og ventet på at Jernbanebrua skulle åpnes, slik at vi kunne gå inn i kanalen og klappe til kai ved anløpsstedet. Det var ved en kai som heter «Fosenkaia». Mens vi lå der og ventet, så husker jeg at jeg kikket ut av lugarvinduet og så mot land. Og da fikk jeg for absolutt første gang i mitt liv se en bil med egne øyne som kjørte forbi. Jeg husker det som det var i går. Det var en lyseblå Opel Kadett, en ’67-modell. Jeg ante selvfølgelig ingenting om biler da, jeg hadde jo aldri sett en bil før, men jeg har sett modellen i voksen alder, og kjente den umiddelbart igjen. Det får meg også til å tenke på at det er antakelig ikke fryktelig mange gjenlevende mennesker her i dette landet, som husker første gangen de så en bil.

En liten digresjon: Det er pussig å tenke på det faktum – at denne kaia som var selve nervesenteret i byen når det gjaldt frakt av gods og passasjerer sjøveien; der finner man bare fritidsbåter og restauranter i dag. På en måte kan man si at folk eter og drikker og fordriver tiden med båter der det før var en av de viktigste innfartsportene til byen.

Nok om det; denne klokka har for meg en litt spesiell historie. Far min brukte denne klokka hver eneste dag resten av sitt liv. Jeg tror faktisk han betalte mellom fem hundre og tusen kroner for den; og DET var helvetes mye penger den gang. Pappa ELSKET å prute når han kjøpte noe; og jeg mener å huske at urmakeren, som pappa kjente personlig; omtrent kom etter ham da han «liksom ga faen» og gikk. «Sjølingen» var en mester i å prute. Jeg tror selve handelen tok en times tid.....

Da far min gikk bort i 2004; så endte denne klokken hos meg. Jeg hadde den liggende og slenge i en skuff noen år; før jeg rent tilfeldig kom i snakk med urmaker Asklund senior på Heimdal utenfor Trondheim. Jeg nevnte denne klokken i forbifarten; fordi den begynte å hangle litt, den gikk ikke lenger riktig. Han sa seg villig til å sette den i stand; og jeg leverte den til ham og rett og slett glemte hele greia! Dette var i 2008! Jeg fikk jo noen meldinger om at klokken var ferdig, men somlet meg rett og slett ikke til å stikke innom. Det hører også med til historien at jeg byttet tlf. nr. i denne perioden, så urmakeren fikk til slutt heller ikke tak i meg. Dermed så glemte jeg hele greia!

Først når jeg etter ti år leste en artikkel om klokker; så slo det ned i meg at «faen, klokka til sjølingen er jo på reparasjon»! Jeg regnet med at den enten var kastet eller rett og slett solgt eller gitt bort til et loppemarked eller noe som «uavhentet gods» ofte kan bli. Så jeg hadde ikke så veldig store forhåpninger når jeg ringte urmaker Asklund. Men der tok jeg heldigvis feil. For han «mente å huske» både meg og klokka; for det var hans far jeg hadde levert den til. Han ba om å få et par dager; så skulle han finne den frem. Så jeg hentet altså denne klokka etter å ha hatt den til reparasjon i nesten 10 år! Jeg fikk også vite at Asklund senior; som jeg i sin tid leverte klokken til, dessverre var gått bort i mellomtiden. Men klokka, ja den går rett og slett som en klokke!

Og jeg skal love dere én ting; denne klokka har virkelig smakt både saltvann og blitt testet under ekstreme forhold. Min far var fisker; og han testet ofte yttergrensene for både båt og mannskap! Han hadde aldri denne klokka til reparasjon; og han brukte den som sagt hver eneste dag resten av sitt liv! Jeg husker imidlertid at han på sine eldre dager kjøpte et «kvarts-ur»; men det fikk jeg av ham. For han stolte ikke på «denne mannskit-klokka» som han sa! Så han holdt seg til sin robuste «Certina DS-2 Automatic» til sine dagers ende! Den viste ham bestandig rett klokkeslett.

Om den viste feil dato; det ga han faen i... Han var ingen kontorist, som han selv formulerte det....

Og siden har jeg hatt denne klokka, den følger ingen trender, ser ikke så «fancy» ut heller. Men den gjør det den skal. Viser meg riktig klokkeslett.

Og den virker å være en like tro tjener for meg, som den var for min far.