På denne dag et sted på 1930-tallet...

På denne dag et sted på 1930-tallet.....på en øy langt ute i havet utenfor Trøndelagskysten.......foreldrene mine vokste opp, fattigdommen var fremtredende, ungeflokkene store, levekårene var utrolig magre. Levebrødet ble skapt av fiske og jordbruk, de aller fleste var fiskere og "småbrukere", noe som medførte at de hadde sauer, griser, kyr, høner, poteter ble også dyrket.....noen hadde alt dette, mens andre igjen hadde ingenting.....feite "vær-eiere" eide store eiendommer, og mange var nødt til å arbeide som "leilendinger" til disse svina, blant dem min bestefar på morsiden. Dette medførte at de måtte være på arbeid hele uken, for "slikk og ingenting", mens kjerring og unger måtte klare seg selv i lange perioder. Ungene ble utnyttet til regelrett slavearbeid, deres barndom var totalt uakseptabel sammenlignet med det vi forfekter i dag.....Gudfryktigheten var stor hos enkelte, noe som førte til en gledesløs tilværelse for mange...min far og min mor hatet misjonærer, eller det som ble kalt for "emmisærer" og jeg skjønner hvorfor.....dette var "vomsprengte, feite jævler" som reiste rundt, bodde gratis hjemme hos folk som levde i ytterst fattigdom og nød, barneflokkene var store, men ungene måtte ligge enda flere i samme seng enn vanlig når disse jævla emmisærene kom og okkuperte et soverom i ukesvis. Kvinnene hadde slik respekt for disse svinepelsene at de gjemte unna smør og ost som de møysommelig hadde laget, slik at de skulle ha noe å servere disse jævlene når de kom drassende med dommedagspreknene sine.....mens ungene var nødt til å sulte! Min far hatet slike emmisærer, eller "emmisærjævler" som han kalte dem gjennom hele sitt voksne liv! Jeg forstår ham godt! Imidlertid så hadde ikke disse emmisærene hell med seg når det gjaldt å skremme min farfar, han ba dem rett og slett om å dra korteste vei til Helvete, han regelrett kjeppjaget dem fra sitt hus. Det var "tatere" som kom seilende på båter, folk torde å si "tater" dengang, for det var det de var og det de utga seg for å være også.....de kom for å selge all slags juggel og for å tigge, de kunne være på øya i ukesvis, ingen torde å jage dem, da folk trodde de behersket svartekunster....men farfar torde, han ba også disse komme seg til Helvete vekk fra hans eiendom.....min farfar var ikke å spøke med....han fortalte "tatersjefen" at han var slett ikke redd hverken ham, kniven eller svartkunstene hans, hvis han ikke fjernet seg i en helvetes fart, så skulle han stappe "svartboka" til tateren ned i kjeften på ham.....jeg minnes bestefar som en fantastisk personlighet.....faren min fylte ti år i 1927, da greide han å tjene nok penger til å skaffe seg sitt første par skikkelige støvler, min mor fortalte at de gikk barbeint fra 1. april til 1. september, dette var for å spare på treskoene, som var det eneste fottøyet de hadde...dette var deres virkelighet, deres liv, allikevel hadde de pågangsmot og vilje til å bygge opp sine liv til noe bedre, det siste de ville var at deres barn skulle oppleve det samme som det de selv hadde gjort. Jeg tenker ofte på hvor sterke de måtte ha vært, men også den fortvilelsen de MÅTTE ha følt, når de ikke hadde mat, klær, sko.....min mors konfirmasjonskjole var sydd av lerret fra melsekker.....dette var reelt, dette skjedde.....dette var en dag, en uke, en måned, et år, et sted, på en øy,....et sted på 1930-tallet...

– Helge Wærøy