«M/S Staten Norge»...

Men én ting er sikkert med det gamle fartøyet «M/S Staten Norge»: Alle som mønstrer på som kaptein og befal, begynner umiddelbart å flikke, bygge om og forbedre skuta etter sitt eget hode. Noen bygger på en ny lugar, andre river en vegg i maskinrommet, enkelte flytter livbåtene, men ingen skal ha det som den forrige besetningen. Det går fort minst et halvt år med alle disse forandringene, før alle har funnet sin plass.

Så når forandringen er ferdig, da kommer det nye befalet ned på dekk, håndhilser på passasjerene og forsikrer oss om at de kjenner skuta bedre enn noen andre. De lover ny kurs, mindre sjøgang, bedre lugarer, billigere billetter, mer mat i byssa og høyere fart – samtidig som drivstofforbruket selvfølgelig skal ned...

Så er besøket over.

Befalet går opp på brua, dørene lukkes, og vi passasjerer får beskjed om å holde oss innabords og ta høyde for at det kan bli forandringer...

Alle som er befal om bord er både bredbent og selvsikre, der de barskt myser mot horisonten som de sanne vikinger de er og skal være. Vi passasjerer har også en evne til å la oss blende og kneble av situasjonen vi befinner oss i. Tross alt er vi i samme båt, og ingen har jo lyst til å ramle over rekka og på hodet i havet.

Vi har jo nå i mange år også fått høre at tre av våre fire lasterom er fulle av penger. Det var riktignok aldri offisielt bekreftet, men i hver eneste havn vi anløper og i hver eneste radiosamtale fra skipet til land, blir det understreket at vi er det rikeste skipet på de syv hav.

Det har spesielt de siste 20 årene alltid vært særdeles viktig for kapteinen og befalet å formidle dette så ofte som mulig...

Vi får også stadig høre at «M/S Staten Norge» er blant de flotteste skipene som finnes, utstyrt med den nyeste teknologien og befolket av noen av verdens lykkeligste passasjerer...

Og passasjerene er stort sett fornøyde. Selv de som bor på banjeren – altså de som deler køye med andre – holder motet oppe, for de får stadig høre at i neste havn skal det bli forandringer...

Vi har også gjennom årene tatt om bord stadig nye passasjerer fra andre havner. Noen har gyldig billett, andre har kommet om bord på andre måter, og enkelte ser ut til å ha glemt både hvor billettkontoret og arbeidsstasjonene befinner seg.

Det har naturligvis ført til en del murring blant de gamle passasjerene, særlig når noen opplever at enkelte av de nyankomne tar seg vel mye til rette når det gjelder mat, lugarer og andre fordeler om bord...

Men befalet er varsomme med å gripe inn. Det viktigste på en moderne politisk plimsoller er nemlig at ingen føler seg krenket.

Det kan være jævlig kaldt på banjeren, skipslegen og de som bestyrer sykelugarene kan være overarbeidet, maskinrommet kan stå i brann og baugen kan være på vei opp i en kålåker – men så lenge ingen føler seg krenket, har befalet fremdeles kontroll over situasjonen.

Kapteinen og hans offiserer vil under seilasen alltid gjøre seg mer og mer utilgjengelige for både matrosene og passasjerene. Det er tydeligvis slik livet på kommandobroen fungerer.

Men sånn cirka hvert drøye tredje år skjer det noe merkelig.

Da blir de plutselig voldsomt tilgjengelige igjen...

Da kommer de ned fra brua og ut blant passasjerene. Det holdes hender, klemmes, gråtes, tales og skrytes, og det kan også krangles noe helt infernalsk. Befalet kan stå på dekk og fortelle hverandre at motparten nærmest er i ferd med å bore hull i skutesida og senke hele skuta.

Men etterpå håndhilser de, smiler høflig til hverandre og går gjerne sammen og spiser middag.

Vi passasjerer blir sittende igjen og lure på om skuta faktisk holder på å synke, eller om dette bare var en del av underholdningen...

Det er imidlertid alltid noen passasjerer som til stadighet får sitte ved kapteinens bord. Noen av dem blir etter hvert riktig velfødde og feite, mens andre igjen blir direkte ufordragelige.

Og etter hvert som ferden stevner fremover, så kan det i perioder oppstå uro... og aldri så lite spetakkel på de forskjellige dekkene. Noen uheldige har knapt penger til å kjøpe seg noen ting når vi anløper havn – eller at de ikke har råd til å handle i slappkista... noen har også brukt opp kreditten sin i slappkista. Da får de alltid noe som blir kalt for «status som ikke kredittverdige». Det er en status som det er kjempevanskelig å bli kvitt, for noe som heter «renter» beregnes av den av befalet som sitter med regnskapet.

Og det er visst noe med at denne renten beregnes ut i fra hvor mye penger vi har i lasterommene til enhver tid, og selvsagt etter hvor mye vi også har gitt bort når vi har vært i havn. Det er jo mange som trenger penger, og hva er vel bedre enn å få penger av det snille befalet og kapteinen som står på broen. Det kan være fine velkomster når vi anløper havn for å gi bort penger, men jeg har også hørt rykter om at det har vært store feiringer og selskaper i de forskjellige havnene når vi igjen har satt kursen til havs. Men dette vet jeg jo ikke sikkert...

Og så må jeg jo nevne de som kan bli regelrett forbanna over hvor mange nye passasjerer som kommer om bord, hvem som får hvilke lugarer, hvem som betaler billett, og hvem som egentlig skal svabre dekket... Og for ikke å snakke om hvor mye ergelse det kan være over de som regelrett gir faen i alt og bare står og henger ved rekka og får dagene til å gå. Men disse er som regel veldig flinke til å passe på når det er måltider og andre goder å hente...

Og slik går seilasen, i storm og stille, ekstremvær og katastrofer.

For etter mange uker, måneder og år i sjøen blir det naturligvis litt gnisninger om bord på en politisk plimsoller med millioner av passasjerer... Det skulle nesten bare mangle også. Og det er også ganske mange av passasjerene som stiller seg såkalt solidarisk med disse som kommer om bord som ikke er så flinke til å gjøre sine plikter. Av en eller annen merkelig grunn så er disse som er så flinke til å stille opp og forsvare disse nye passasjerene som stadig kommer om bord – altså de som er motvillige til å ta sin del... Det er nemlig slik at langt de fleste av de som stiller opp og forsvarer dem; de er veldig glade i behagelige romslige klær, gjerne kledebon av en rødlig farge, og kvinnene liker også rød leppestift. Men det kan jo være en utilsiktet tilfeldighet...

Og så får vi jo hele tiden informasjon om følgende: I neste havn skal det bli forandringer...

Og kapteinen kan finne på å gjøre store forandringer blant befalet. Spesielt når befalet begynner å få ting til å gå glatt og alle følger vaktene sine og begynner å beherske jobben, DA settes støtet inn...

Da blir det plutselig tatt om bord nye rådgivere og noen merkelige leger som blir kalt for «spinndoktorer». De er antakelig flinke til å få folk til først å gå i spinn, og så få dem til å slutte å rotere...

Og omriggingen av mannskapet kan for eksempel foregå slik: Maskinsjefen kan bli styrmann, mens styrmannen kan bli telegrafist og telegrafisten igjen kan ende opp som maskinsjef.

Det bør nevnes at den gamle tittelen «telegrafist» mer og mer i dag har tatt retning av kommunikasjon og internett. Men da denne gamle plimsolleren ble satt på sjøen første gang, hadde til og med telegrafisten en spesialbygd lugar.

Jeg personlig har en mistanke om at alle disse byttene internt i befalet skyldes en aldri så liten frykt for mytteri, men hva vet vel jeg? Jeg er jo bare en passasjer, som enkelte ganger ikke har egen lugar engang...

Men disse kapteinene har alltid én ting til felles: Det er stort sett de samme personene som flyttes rundt. Bare noen ytterst få ganger har en kaptein omgått den uskrevne regelen og hentet opp nytt befal fra matrosene.

Da har han eller hun hentet lærevillige, unge kandidater som har stor absorberingsevne for det gjeldende systemet om bord.

De ulike kapteinene har også vært flinke til å la venner og gode bekjente av sine underoffiserer få flotte jobber, til en «hyggelig hyre»… En hyre som har vært så bra at nesten ingen har mønstret av…

Og et par ganger har noen faktisk også prøvd å ha både en arbeidslugar og en privat lugar til og med på samme dekk og de har vært til styrmannen med krav om å få refundert døgnprisen for en eller flere av lugarene som de har skaffet seg, men som de aldri har vært innom og brukt køya en eneste gang... Dette må jo være en kraftig misforståelse, det har i hvert fall blitt forklart på denne måten... Det er jo ikke så enkelt bestandig å holde orden på alt heller. I hvert fall ikke penger, hva man har rett til å få og ikke har rett til å få... Og det kan ofte være vanskelig å få tak i de av befalet som har ansvaret for akkurat disse lugarene...

Det samme gjelder også for sykelugarene. Der er det ofte sånn forvirring at de som er på disse lugarene kan bli glemt i lange perioder – og der sliter lugarbetjentene og ledere veldig med å holde oversikten. Spesielt over de lugarene der det er passasjerer som er for syke og svake og gamle til å snakke, rope eller på annen måte kommunisere høylytt...

Men allikevel; på denne dag i det Herrens år vi nå lever i – og formodentlig i alle de år som kommer både i vår tid og etter at vi selv har mønstret av – fortsetter M/S Staten Norge sin seilas mot ukjent sted.

Kapteinene kommer og går. Befalet flyttes rundt. Nye rådgivere mønstrer på, gamle mønstrer av med god pensjon, og nede i maskinrommet står det alltid noen og forsøker å finne ut hva den forrige besetningen egentlig hadde tenkt.

Vi passasjerer blir med videre...

Enkelte på første klasse. Andre på banjeren. Noen ved kapteinens bord og noen med sjøvann til knærne og beskjed om at lekkasjen skal utredes... Og så har vi også dem som er syke og gamle som befinner seg på disse ulike sykelugarene. Selv om det kan være mangel på riktig mat og bleier og andre hygieneartikler, så er de også med på ferden, eller «reisen» som mange av de som er «frempå» og til stadighet i nærheten av befalet så moderne kaller seilasen...

Og mer og mer minner hele seilasen om «Den arme van Hollender»... som jo «Den flyvende Hollender» ble kalt blant gamle sjøfolk – fordi han stakkar; kom aldri i havn... Det er det samme med oss: Vi seiler og seiler, kapteinene lover stadig ny kurs, men kommer aldri riktig frem til noe sted vi alle sammen kan kalle VÅR havn...

Men vi kan ikke fortvile – vi kan ikke miste motet...

Det som holder oss oppe er jo at i neste havn skal det bli forandringer...

— Helge Wærøy