Jeg er kun meg selv.

Det er den tilstanden som oppstår når krav, frykt, overdrivelser, politikk og pissprat gjør livet vanskeligere for vanlige folk. Det skaper mer angst, uro og utrygghet, samtidig som folk nærmest skal føle skyld for at de lever og bruker av ressursene som finnes rundt oss.

Jeg husker en tid da folk levde, fikk barn og trodde på framtida uten å bli fortalt hver eneste dag at verden snart skulle gå under. Vi spyttet i nevene, jobbet som faen, betalte skatten vår og var med på å bygge opp en levestandard som gjorde at vanlige mennesker kunne ha et godt liv.

Politikerne skulle være til for folket – ikke folket for politikerne.

Og så har vi disse forbanna sosialromantikerne som stadig forteller oss at vi må spare på ressursene for kommende generasjoner. Hvis ikke kommer etterkommerne våre visstnok til å bli forbanna på oss.

Men jeg spør:

Hvem faen vet med sikkerhet at det finnes mennesker på jorda om tusen år? Om fem hundre år? Om to hundre år?

Ingen.

Likevel forventes det at mennesker som lever her og nå skal innrette livene sine etter forestillinger om hvordan verden kanskje ser ut mange hundre år etter at både vi, barna våre og barnebarna våre er borte.

Det kommer dessuten en generasjon, ikke så forbanna langt fram i tid, der slektskapet med oss er så fjernt at det knapt gir mening å snakke om «våre etterkommere» lenger. Likevel snakker vi som om vi personlig skal stå der om fem hundre år og ta imot dem.

Det virker nesten som om folk har sluttet å tro på at de skal bli gamle og krepere.

Vi skal faktisk dø.

Hele gjengen.

Og enkelte idioter – av begge kjønn – sprøyter trynet, leppene, puppene, kjønnsleppene og rævballene så fulle av silikon og plaststoff at jeg begynner å lure på om de i det hele tatt kommer til å råtne når de dauer.

Tenk på arkeologene om tusen år.

Eller enda verre:

Vikingene, hvis de kommer tilbake.

De kommer til å stå med spaden i hånda, se ned i bakken og lure:

«Ka faen e det som e nedgravd her?»

Og da kan de fort få et Hælvett de også.

For hvis Gyda får øye på den kjerringa de nettopp har gravd opp og forlanger å få likedanne pupper, lepper og rævballer som henne, da står vikinghøvdingen der plutselig med et problem han aldri hadde regnet med.

Han dro ut for å plyndre England.

Nå må han finne en plastikkirurg.

Der har jaggu Hælvett blitt tidløst på enda en måte.

Jeg sier ikke at vi skal drite i naturen, forurense havet eller bruke opp alt vi kommer over. Det ville vært forbanna, lavpanna idiotisk.

Men det må gå an å ta vare på verden uten å gjøre selve livet til et skyldprosjekt.

Og jeg nekter å sitte andektig med lua i hånda og behandle enhver forsker som uttaler seg om framtida som en profet sendt ned fra fjellet med fasiten hugget inn i steintavler.

Forskere er mennesker. De kan være dyktige, de kan ta feil, de kan være uenige med hverandre, og forskningen utvikler seg. Det er nettopp derfor det heter forskning og ikke åpenbaring.

Jeg skal få lov til å stille spørsmål uten å bli behandlet som om jeg nettopp har meldt meg ut av menneskeheten.

For samtidig som vi blir fortalt at vi kan beregne hvordan verden kommer til å se ut langt inn i framtida, bor vi på en klode der naturen selv fremdeles har noen kort på hånda som kan få hele det moderne samfunnet vårt til å skjelve i buksa.

En kraftig solstorm kan skape alvorlige problemer for strømnett, satellitter, GPS og kommunikasjon. Vulkaner kan spy enorme mengder aske og gasser opp i atmosfæren uten å søke konsesjon, kjøpe klimakvoter eller spørre en eneste politiker om tillatelse.

Naturen har med andre ord ikke lest forskriftene.

Men jeg?

Jeg må snart betale miljøavgift på dasspapiret.

Det neste blir vel at vi må ha en app for å registrere når vi driter også.

For hva er egentlig poenget med å bevare en verden for framtidige mennesker dersom menneskene som faktisk lever i den i dag skal gå rundt med konstant dårlig samvittighet for at de eksisterer?

Der har du Hælvett igjen.

Jeg har enda ikke møtt en kjeft som mener at denne teksten ikke tar samfunnet på kornet. Jeg skulle egentlig ønske at jeg tok feil, men jeg er dessverre redd for at «Hælvett» kommer til å forbli tidløs.

For idioter og maktsyke politikere ser ut til å formere seg fortere enn flatlus.

Man sier at «flatlusa blir bestemor på natta», men enkelte idioter i samfunnet begynner faen meg å nærme seg samme formeringstakt.

Og jeg er redd disse jævlene om nødvendig kan overleve en atomkrig sammen med kakerlakkene.

Det er dét «Hælvett» handler om.

Ikke helvete som sted, men alt det unødvendige Hælvett vi mennesker klarer å lage for hverandre mens vi prøver å leve livene våre.

Og enkelte ganger lurer jeg på hva de egentlig synes om oss, de som måtte sitte der ute i ytre kosmos og betrakte hele forestillingen.

Kanskje de for lengst har bestemt seg:

«Nei. De der får bare holde på. Vi drar videre.»