Bortreist i mat…

«Kokt vekk i kålen» var det noe som het i gamle dager. I den tiden da «mat» var noe som folk måtte ha for å overleve. Og det var slett ingen selvfølge at man til enhver tid hadde nok av mat heller. Vi trenger ikke gå så mange tiår tilbake i tid, før vi også her til lands måtte klare oss med knappe og til dels mangelfulle matreserver. Det er bare å snakke litt med noen fra den eldre generasjonen. Mat var også noe man hadde stor respekt for i tidligere tider; husk at «fråtseri» er den femte av «De syv Dødssyndene»…

I dag hører vi snakk om «kortreist mat», «økologisk mat», «hurtigmat» og faen vet hva… jeg har etter hvert begynt å samle alle disse begrepene i noe som jeg kaller «bortreist i mat»; altså min variant av «kokt vekk i kålen».

For min egen del så er jeg lettere forbanna og halvirritert over alt dette fordømrade mathysteriet. Og er det en markedsstrategi som virkelig har slått til, så er det de store handelskjedene sitt fokus på å selge mest mulig mat. Mat til folket! Det er «matprat.no», reklame om mat og kokker som breser og steiker og wokker i en helvetes røre uten like i ALLE landets medier…

Til og med i min hjemkommune Frøya; som i disse dager opplever en vekst og en fremgang som minner om Klondyke og gullrushet i California til sammen. Oppdretts- og havbruksnæringen har nærmest eksplodert og ført til en god velstand og et godt levesett for innbyggerne. Men det har pinadø matfokuset også. Jeg elsker Frøya, jeg trives sammen med frøyværinger; de er på de fleste måter «mine egne» hva kultur, språkdrakt og oppfatninger gjelder. Men jeg er litt forundret over alle disse helvetes festbordene og den «matauken» som har utviklet seg de senere år. I motsetning til hva mange tror, og hvordan jeg selv ser ut; så er jeg ikke spesielt glad i mat. Min grovbygde (mange vil si direkte feite) kontrafei skyldes først og fremst et trøblete stoffskifte, uregelmessig liv og feil kosthold. Såpass mye av min private sfære kan jeg glatt utlevere. Og jeg er langt ifra opptatt av hvordan folk ser ut, hva de veier og hvordan de lever. Hva andre gjør med sitt liv og levnet «på privaten» gir jeg «tynt faen i» for å sitere meg selv.

Det som jeg er litt smålei av, er at det skal være mat i enhver, forbanna sammenheng. Og når man da som jeg; ikke er spesielt glad i mat, og heller ikke synes det er noen «høydare» å sitte og ete i flere timer; så føler man fort at man «detter litt igjennom». For min egen del så er jeg såpass sosialt trent at jeg gir tynt faen (der kom den igjen) og forlanger å få en øl eller en skvett brennevin istedenfor. Ikke faen om noen får meg til å sitte å ete på en hjorteskank eller en krabbeklo; for ikke å snakke om denne forbanna «fetisj-dyrkelsen av krepsdyrs kjønnsorganer» (les: skrelling, fortæring av reker). For meg så smaker alt dette «faen» og så lukter det noe forbanna infernalsk også.

Jeg husker en gang før jeg ble tøff nok til å si ifra om dette. Da hadde jeg gleden av å bli bedt på en «finere» middag på en herværende herregård; der var menyen en «kalverullade» til hovedrett. Jeg ante ikke hva dette innebar; men jeg regnet med at det hadde noe med kalv å gjøre. Imidlertid så fatter jeg overhodet ikke hvordan de hadde greid å maltraktere kalven slik. Det som skulle forestille «kjøttet» var laget i en snurr, med en heller blålig farge. HVOR på kalven de hadde funnet en slik legemsdel; kan jeg bare gjette på. Imidlertid; jeg gikk til verket med dødsforakt og ikke så rent lite desperasjon. Kappet av en drøy bit og puttet i kjeften. Jeg husker tydelig at da jeg satte gaffelen i «kjøttbiten» så hadde den samme «motstandskonsistens» som gammel sauemøkk. Jeg fikk samme følelsen som jeg husker fra da jeg brukte det vi kalte for «frau-gaffel» til å måke inntørket og hardtrampet sauemøkk ut av fjøset – da jeg avtjente min plikttid hjemme som sauebonde på mine foreldres småbruk… Jeg tygde og tygde – men dette jævla «kalvekjøttet» ble seigere og seigere; til slutt så var jeg hellig overbevist om at det var «kautsjuk» eller «guttaperka» (forskjellige varianter av gummi) som jeg hadde i kjeften. Folk rundt meg syntes tydeligvis dette var nydelig; for de slafset og åt som de skulle ha storbetaling. Jeg derimot; tygde og brakk meg i skjønn forening; slik at det føltes som om jeg holdt på å utvikle både kikhoste, brokk og kusma på samme tid. Jeg kjente svetten rant innenfor klærne, og denne helvetes «baby-ølflasken» som var beregnet som drikke til maten var jo tom etter en halv slurk for min del. Og alt som lignet på – eller het – for kelnere/servitører, var jo selvfølgelig forduftet. Jeg hadde ikke hatt det så jævlig siden jeg totalt uforberedt stilte på kjerkegulvet som konfirmant. Men det er en annen historie.

Når vi kom til desserten, ble vi servert gresk, flambert geitost (!)… Bare lukten av disse greiene minnet meg om odøren fra halvvåte sjøstøvler som sto ved lugarleideren kloss ved lugarovnen da jeg gjennomlevde min særdeles lite ærerike periode som fisker da jeg var unggutt. Igjen så ble det en ny runde med brekninger og svettetokter! Og jeg har aldri før opplevd en sånn glede som da vi endelig kom til kaffen og konjakken; fordi derrr var jeg endelig på hjemmebane og da fikk jeg skyllet svineriet ut av kjeften.

Nå er det vel forhåpentligvis – for alle andre MEG det er noe galt med; men jeg har en from bønn til alle mine enestående gode venner på Frøya. Når jeg kommer utover neste gang; vær så snill og ikke «bres» med mat for min skyld. Ikke skyt en hjort for min del; ikke sett teiner for å fiske krabbe, ikke slakt en laks engang! Jeg er tilfreds med den maten som jeg karrer til meg i min egen tilværelse og som jeg spiser på min måte.

Det er ikke på grunn av maten jeg reiser til Frøya!

Det er for å snakke med folk jeg setter pris på.

Ikke for å ete sammen med dem.

Men vi kan gjerne ta oss en dram eller tjue!

– Helge Wærøy